Hjorteforvaltning på villspor?

July 2, 2008 by eies

I Sogn Avis hadde eg i dag dette innlegget. Dei som ynskjer å visa at dei er einige eller ueinige er velkomne til å gjera det her på bloggen.

 

Hjorteforvaltning på villspor?

 

”Opnar for vinterjakt – søkjer om hjortejakt i januar – delte meiningar”, las eg i ”Sogn Avis” 25. juni. Det har denne våren vore mykje å lesa i avisa om hjort og hjorteforvaltning. Og det er bra at forvaltninga, jegerar, NOAH, grunneigarar, folk flest - får augene opp for dette flotte viltet. Stamma har vore i kraftig vekst, og somme stiller no spørsmålet: Har me fått for mykje hjort?

 

Kvifor engasjerer eg meg så i hjorteforvaltninga i Sogndal? Det er fleire grunnar. For det første: Ingen kan seia at dette er ”vår” eller ”min” hjort. Hjorten vandrar – til dels store strekningar. Den storbukken som ein bygdejeger her i kommunen valde å ”spara”, kan seinare same året bli felt av ein pengesterk trofe-jeger i nabokommunen. Og den politikken som vert ført av viltforvaltninga i Sogndal, vil nok også påverka nabokommunane.

 

Det er i Sogndal, nærmare bestemt på Kaupanger at problemet med ei stor hjortestamme visstnok er størst. Trygve Solheim frå ”Norsk Hjortesenter” på Svanøy vart sitert i avisa. Diverre har eg ikkje avisa lenger, men viss eg ikkje hugsar heilt feil, så uttalte han noko slikt som at hjortestamma i dag er ikkje nødvendigvis for stor. Det er lokale konsentrasjonar av hjort som er problemet. Altså ikkje at stamma totalt sett er for stor. Kloke ord. Oppfylgjingsspørsmålet blir: Kvifor er det slike lokale konsentrasjonar…?

 

Solheim fokuserte vidare på den store verdien hjorteviltet representerer. Ein kjøtverdi på  opptil 10 mill. kroner berre i Indre Sogn, har vore nemnt. Men  desse verdiane ligg førebels i fryseboksane til jegerane, seier Solheim. (Mi tolking: At verdiane ligg i fryseboksane til jegerane er liksom ikkje godt nok…)Han fortel at her er det store og gode pengar å henta for grunneigarane.

 

Eg tykkjer det er kjempeflott at dei som ynskjer det driv utleige av jakt! All ros til tiltak som kan gjera det lønsamt for bøndene i distrikta. Men at ein bonde med eit gardsbruk, brattlendt utmark, urdete og med tett kratt-skog – sit på ei gullgruve, er tvilsamt. Det er nok ikkje jaktutleige som er svaret på lønsemd-krisa i vestlandslandbruket.

 

Som sagt: Kjempeflott at nokon ute i distrikta kan tena pengar på hjortejakt. Men hjorten representerer endå større verdiar enn dei som kan mælast i kroner og euro. Eg kjenner personar som seier at hjortejakta er av dei viktigaste grunnane til at dei framleis bur i Distrikts-Noreg. Trivselen ved jakta, kameratskapen og samhaldet i det lokale jaktlaget er nok viktigare enn desse ”hjorte-konsulent-økonomane” heilt vil innsjå. Kva er det distrikta treng: Folk som vil bu der? - eller nokre usle tusenlappar frå jaktutleige?

 

Ei gruppe på 12 hjorteentusiastar har i følgje avisa arbeidd ut ein ”tiltakspakke” mot den aukande hjortebestanden på Kaupanger. Kva som er i denne pakken veit eg ikkje, men avisa fortel at dei skal skyta såkalla ”problemdyr” ved innmark og bustadfelt og setja opp hjortegjerde. Dessutan ynskjer dei at jakta skal vara like til 31. januar. Bortsett frå det siste punktet er alt dette sikkert glimrande tiltak.

 

Ei ulempe med mange viltkonsulentar, er at dei reiser utanlands, mellom anna til Skottland og Mellom-Europa, og så kjem dei heim med idear som dei vil at jegerar og grunneigarar skal setja i verk. Påstanden min er at den norske hjortestamma har med få unntak vore forvalta minst like godt som i dei landa eg nemnde!

Kva om no nabokommunen Luster om nokre år skulle innføra jakt ut januar månad: Kva med drivjakt i ein til to meter laussnø på Veitastrondi og i Jostedalen? Då hadde NOAH verkeleg fått noko å skriva om.

 

Skal jakttida utvidast, bør det gjerast tidleg på hausten. Då kunne også bygdene som ligg lengst inn i landet og opp mot fjellet få ein større sjanse til å nyta godt av det påståtte hjorte-overskotet. Med bakgrunn i at reinsjakta startar 20. august, og bukkejakta på rådyr 10. august, burde dette ikkje vera vanskeleg.

 

Det forundrar meg mykje viss denne ”tiltakspakken” ikkje drøftar problema kring såkalla ”støtteforing”. I tilfelle har det ikkje kome fram i avisa. Det vert fortalt at fleire tonn ”eplepress” og rundballar vert køyrt ut til hjortane der dei driv utleige av jakt, i større skala. Å kalla dette ”aktiv viltpleie” gjer i alle fall ikkje saka betre. Viss hjortane vert trena opp til å leita etter slik mat, er det då noko rart at dei søkjer saman i flokkar og inn mot frukthagane og busetnaden?

 

Eg veit ikkje om dei jegerane eg snakkar med er representative, men trur at langt over 90% er sterkt  kritiske til såkalla støtteforing. Frå veterinærhald har det vorte påpeikt at foring kan gi oppblomstring av smittsame sjukdomar og parasittar. Eg har sett fleire utanlandske fag-rapportar som konkluderer med at foring slett ikkje har positiv innverknad på ei livskraftig hjortestamme. Og når den fremste, norske hjorte-forskaren også er kritisk til vinterforing, skulle det vera liten tvil: Viss den sokalla ”støtteforinga” skal halda fram, må det snarast dokumenterast med seriøs forsking at eg tek feil når eg skriv det eg gjer. Eg reknar med at grunneigarane som driv støtteforing også vil vera med på noko slikt.

 

Det er uheldig for hjortestamma på lengre sikt at dyra skal gå konsentrert i flokkar kring foringsstadene. Gen-materialet hjå hjorten kan også bli påverka av slik åtferd.

 

Det er mogeleg at dei som driv jaktutleige i større skala er avhengige av foring. Men då håpar eg i alle fall at denne praksisen ikkje spreier seg vidare til andre vald og til nabokommunane.

 

Den sunnaste og friskaste hjorten får me ved framleis å la han gå fritt i skogane våre. Hjorten skal framleis vera eit ”vilt” - i den rette tydinga av ordet.

 

Einar Ese.

 

 

Alle kvelpene er selde!

May 25, 2008 by eies

Dette er den triste/glade medinga. (Til Jostedøler og andre: Så no kan alle besøkja oss att utan å vera redde for å bli lokka /lurte/trua på seg ein kvelp som dei EGENTLEG ikkje ville ha!)

For å lesa meir om kvelpane skal du klikka her!

Villreinen treng meir plass

May 25, 2008 by eies

Sjå og høyr: http://www.villreinen.no/default.htm -mellom anna intervjuet med Heidi Sørensen (SV)

Kor mange kvelpar?

April 30, 2008 by eies


Me lurer på kor mange kvelpar ho har. I dag er det dag 61, ho har termin fredag (!) som er dag 63. Er det nokon som trur dei veit svaret? Vinnaren kan venta seg ein (mindre…) premie. Med kvelpar meiner me det totale antalet, også (sukk… :-( ) evt. dødfødde. Viss mange har rett svar, kan det bli loddtrekking. Kun svar innlagde under kommentarar tel.

Tips: Dyrlegen sa etter ca 4 veker at det var minst 4, men dyrlegar har teke feil før… Det er akkurat fødde 14 springerkvelpar i Trøndelag…

LES MEIR HER

2.mai:

Det er fredag ettermiddag/kveld og oppblokkinga er i gang. Viss det går greitt, trur me at fødselen kjem i gang i løpet av natta.

Når oppblokkinga varer mest ein dag pluss ei heil natt, vert både folk og dyr leie. Då gjer det godt å hoppa opp i eit ungjentefang av og til.

Det har vore ei lang og hard natt. Mari har koka kaffi og vakt tolmodig attmed kvelpekassa, heile natta, teke turar ut og trøysta den vordande mora. Eg har stort sett sove godt (!)

3.mai:

06.21: Io sin første kvelp vart fødd! Endeleg, og alt ser ok ut, hittil. Svart og kvit. Tispe

06.50: Den andre kvelpen! Svart og kvit. Hannhund.

Svært viktig er det - spesielt for kvelpemora - at ho ikkje vert uroa eller skremd dei første dagane. Det kan gå ut over mjølkeproduksjonen, og i aller verste fall har det hendt at ei kvelpemor har ete opp kvelpar. (Slik fungerer dyreverda.) Så dessverre: Ikkje besøk for å sjå kvelpane i dag.

Men etter 3 veker er det KJEMPEFINT om det kjem UNGAR og snille og rolege vaksne som vil helsa på mor og barn. Då vert kvelpane vande med andre folk, og det er kjempefint for at dei skal fungera i dei nye heimane sine.

07.15. Nr. 3! Brun og kvit. Tispe.

08.00. Nr. 4! Svart og kvit. Hannhund.

(Farge, kjønn og foto kjem seinare.)

Med forbehold: Det ser ikkje ut til at det kjem fleire. Ove tippa truleg rett. Fagfolk er fagfolk, tenkte han og lytta til det veterinæren sa!

Me trudde vel det skulle bli nokre til, men for Io og oss er nok 4 eit bra tal.

4.mai:

Gløymt er vaking, spenning og fortviling når ein ser eit slikt resultat!

Frå venstre, og med “fødselsnummer”. Tek også med vekta deira på dag 2:

Nr 3: brun og masse kvit tispe. 488g.

Nr. 4: svart og kvit hannhund. 530g.

Nr 1: svart og kvit tispe. 447g.

Nr 2: svart og kvit (men mindre kvit enn nr 3) hannhund. 429g.

Her kjem eit anna bilde. Dei to tispene er oppe til venstre, og nede til høgre.

6.mai:

I går var både mor og barn med til Dyreklinikken i Sogndal. Somme springerkvelpar har såkalla ulveklør på bakbeina, og desse skal fjernast seinast 3 dagar etter fødselen. Me trudde at den brun/kvite hadde slike. Men så viste det seg at det faktisk var ei “vanleg” tå som han hadde ekstra. Denne vart fjerna etter at veterinæren hadde diskutert saka på telefon med fagfolk innan rasen.

Veterinæren såg raskt over kvelpane. “Fine kvelpar”, sa han.

Me hadde oppdaga at Io hadde fått klumpar i dei to bakarste jura. Desse ville me også at veterinæren skulle undersøkja, for me var bekymra for at det kanskje var ein begynnande jurbetennelse. Han brukte det gamle uttrykket stolme i juret om dette. Me skulle ikkje leggja kvelpane spesielt til desse spenane. Heller ikkje skulle me massera juret eller prøva å mjølka det ut. Juret skulle få fred, sa han. Det var det beste. Sjølv om dette ikkje stemmer med det meste av faglitteraturen, har me stor tiltru til denne røynde veterinæren, og vil følgja tilrådinga hans.

Io kosar seg med dei småe, og dei med ho. Mellom diinga sleikjer og steller ho dei. For dei som ikkje er klar over det: Dei første ca 3 vekene et hundemora opp alt som kjem frå kvelpane, og liggeplassen er difor gullande rein! Viss det er born som terroriserer foreldra sine med “Jeg vil ha en liten hund, vov - vov”, så kan fortvila foreldre muligens bruka dette som eit motargument: “Tenk, morra spiiiser opp bærsjen fra hvallpene!!!”

10. mai:

I dag har både kvelpene og Io fått medisin mot innvolsorm. Mora tek seg no lengre stunder der ho er borte frå kvelpekassa, og då ligg kvelpene og søv godt. I morgon er planen å klyppa klør, vega dei og ta “portrettbilete”. Eg oppdaga at med eit vanleg, tregt digitlkamera var ikkje det så enkelt. Dei små er ikkje villige til å frysa bevegelsane sine særleg lenge. Får prøva å få nokon til å halda dei forsiktig.

11. mai:

Her kjem portretta. Vakre? Ja, svara myrsnipa. Men elles kan ein nok få assosiasjonar både til moldvarp og bulldosar. Dei kvite teikningane - blesa - kjem i alle fall til å bli mykje mindre og smalare.

Svart/kvit hannhund, vekt 861g

Svart/kvit tispe, vekt 706g

Brun/kvit tispe, vekt 868g

Svart/kvit (masse kvit) hannhund, 747g

12. mai:

Nokre av kvelpane kunne ha lagt på seg meir. På den andre sida var jo fødselsvekta relativt høg. Dessutan var eg nok litt for knapp med foringa av Io då me trudde at ho heldt på å utvikla ein jurbetennelse, og dette kan ha gjort at mjølkemengda gjekk ned i starten. (På den andre sida kan det ha gjort at sprengen i juret vart mindre… “Its hard to be a kvelpeoppdrettar-mann!” ) Så har det kanskje vore litt uroleg nokre dagar no - inn og ut av dørane, og Io som heile tida må sjekka kva det er, har muligens fått for lite ro med kvelpene.

Me satsar no på auka formengd og at Io får ekstra ro, då reknar me med at dette vil ordna seg. Kvelpene verkar i alle fall fornøgde, rolege ligg dei der med smårykkingane sine når dei søv, og aktive, full fart, kaving og ilskne skrik viss yndlings-spenen er oppteken når det er “måltid”. Fekk ikkje klyppt klørne i går, så det får eg gjera no.

20. mai:

Kvelpane veks og trivst. Ingen tvil om det. Dei har opna auga, stabbar omkring i kvelpekassa. Viss mora er for treg til å leggja seg, står dei på bakføtene og strekkjer seg etter spenane. Utruleg.

Frå og med førstkomande helg håpar me at det jamnt og trutt vil koma besøk for å helsa på dei - helst litt rolege besøk no i starten. Då blir dei “prega” på forskjellige folk, som det står i læreboka. Dei krev nok snart meir plass.

27. mai:

Forstår at fleire etterlyser bilete. Eg/me skal skjerpa meg/oss!

I går kveld var det idyll heimen. Kona og mannen i huset + dei to døtrene låg/sat i sofa og stresslessar med kvar sin kvelp på magen. Både to- og firbeinte storkosa seg. Kvelpen eg hadde låg og små-nappa i skjeggtustane. Avslutningsvis beit han eit godt tak kring hake-beinet. Heldigvis har dei berre LITT tenner enno!

Dei får no litt kvelpefor eit par gonger for dagen. Ikkje mykje så ikkje dei skal få maga-sykje. Men dei likar det veldig godt, og forlangar høglydt meir, meir!

Litt hektisk for tida: Skal vera med og arrangera blodspor-prøve til helga. Skal ta ein eksamen måndag. Og om 20 minutt skal eg spela hardingfele til ei danseøving… Men eg lovar: Bilde av kvelpene skal prioriterast!

——————————————————————————

Her kjem nokre bilde tekne for nokre dagar sidan:

Ein jentenase er utruleg god!

Hannhunden får stadig smalare kvitt bles.

Desse bilda er frå i kveld:

(Uff, tisseflekkene blir større, og Io klarar ikkje å fjerna alt lenger.) Men kvelpene likar i alle fall kroppskontakt.

Det blir veldig ofte slurva med håndhygienen og annan hygiene i dagens samfunn. Men ikkje i hundeverda. Før dei små skal drikka, må dei sjølvsagt vaskast!

Av og til blir ei heimeverande husmor sliten, og må setja seg ned. Men kva hjelper det når dei umiddelbart syg seg fast som krysningar mellom iglar og sugekoppar… ?

Toalettpapir… ? Det trengst vel ikkje for ein kvelp som alltid har hatt ei mor som utfører intimvask på borna sine fleire gonger dagleg.

Og linoleum er eit håplaust underlag for kvelpar som skal læra å gå. Så er det sagt.

———————————————————————————–

31.05: Nye bilde:

På leit etter litteratur som kan førebu ein ung kar på den store verda.

Det går greitt å sova på tre ulike underlag.

Enno er det ein skilnad i størrelse.

Verda er rar. Om nokre veker blir det skrik og spetakkel når kvelpen gjer dette.

To kosete unge damer.

3. juni:

No har kvelpene flytt ut i eit rom i tilknyting til garasjen. (Bilete kjem snart) Her er det mykje å forska ut. Dei modigaste tek ein liten tur i friluft også. Ei avis kan vera stor fangst som dei sleper med seg. Somme utfordrar mora si til slåsskamp - dei trur nok at dei er større enn dei eigentleg er. Måltida med kvelpefor er vorte nye høgdepunkt i livet deira.

I veke 7 vil ein ein kjend springer-oppdrettar ikkje langt herifrå ta ein test på kvelpene (mentalitetstest - eller noko liknande) Det kan nok bli interessant, på godt og vondt, som det heiter. Men eg ser ikkje på ein slik test som nokon “dom”, meir som at me får tips om ting ein bør vera klar over når kvelpene seinare skal trenast.

Og så kjem nokre ute-bilde, tekne i dag:

Tispa er utkomen, medan hannhunden står i døropningen.

Det går med ein del aviser ( - eg hentar gjerne, viss nokon har samla.) Den brune tispa vurderer situasjonen.

Tispene står heilt til høgre, og heilt til venstre.

Dei to tispene.

Tispene.

Tøff kar på oppdagingsferd.

7. juni:

I dag var eg så heldig å få besøk av ein person som kan mykje meir om springer enn eg. Ikkje noko gale vart oppdaga, hittil! [Ingen "vesentlege feil" er vel det rette uttrykket. Eksteriøret: "Frontane" kunne vore betre - men det er eit generelt og heilt vanleg problem i denne rasen. Velvinkla bak, eit par hadde tendensar til litt fallande kryss. Dette er det eg hugsar av kommentarar.] Men mora var “grisande feit”. Som herren, så hunden - kan det passa, tru?

Så fekk kvelpene besøk av ein framand hund i garden. Det gjekk heilt fint. Ingen panikk eller angst å sjå hjå nokon. Legg ut nokre bilete frå det kjempehyggelege besøket:

Seinare på dagen kom det nok eit triveleg besøk: To jenter frå Kaupanger. Dei hadde med ein flott hannhund, visstnok krysning mellom border collie og grønlandshund. Han fekk også inn i kvelpegarden, og det gjekk kjempefint. Dessverre har eg ikkje foto frå dette besøket.

16. juni: 

På det første biletet er rekkefølgja frå venstre slik: tispe - tispe - hannhund - hannhund.

Det andre biletet: tispe - hannhund - tispe.

 

 

På det siste biletet er det som om mora kviskrar nokre formaningens ord til den toralt utslitne hannhunden. “Jada, mamma, det er greitt. Eg lovar å vera snill!”

—————————–

Til alle foreldre i Jostedalen, og alle andre: No har me sannsynlegvis selt alle kvelpene, så no kan de trygt koma og sjå kvelpene utan å vera redde for å bli lokka, lurte eller trua til å kjøpa ein kvelp!

18. juni:

Ca 07.00. Og svoltne etter ei god natt.

20. juni:

I dag var me til dyrlegen. Alt var i orden. Så no har kvar kvelp sin eigen veterinærattest som kjøparane skal få. Dei vart merka med micro-chips der dei har ID-nummeret sitt. Eg var ikkje nøydd å vaksinera enno, men valde å gjera det likevel. Eg brukar NKK sin kjøpekontrakt, men registreringspapira frå NKK vert neppe klar til overtakinga. I tillegg har kvelpene no fått tre kurar mot innvolsorm.

21. juni:

I dag har det skjedd mykje. Hannhundeigaren med familie og kvelpefar Mille har vore på besøk. Det same har kvelpe-mentalitets-testaren. Litt forskjell mellom kvelpene var det, men med testaren sine ord: “Ingen store ting”. Eg fylgjer praksisen til testaren som er ein erfaren oppdrettar: Kjøparane får lesa testen for sin eigen kvelp, viss dei ynskjer det.

Kjempetrivelege besøk, begge to. Borna til hannhundeigaren fekk i alle fall fin, gjensidig kontakt med kvelpene. Kanskje det vert lagt ut bilete i morgon. 

22. juni:

Mor Io og far Mille saman med nokre av kvelpene.

Etter mykje herjing, er det godt med ein liten tår. Etter læreboka skulle dei no vera avvende, men sidan Io har fått så rikeleg med for, mjølkar ho enno. Men no er det nok snart slutt. Kan ikkje skjøna korleis det no skulle vera plass til ti eller fleire ved spenane… 

Litt om mentalitetstesten

Som sagt: Eg følgjer praksisen til testaren, dvs. alle får lesa resultata for sin hund. Men ingen får med seg testen.

Når det gjeld testen, så føregjekk den ved at ein og ein kvelp vart teken inn på eit rom der dei ikkje hadde vore før. det var to ukjende personar i rommet: Testaren og ein skrivar. Golvet var nokså glatt. Eg er veldig godt fornøgd med resultata av testen. Ingen kvelp hadde alvorlege feil eller manglar.

Rom + kontakt. Korleis dei takla eit ukjent miljø, og korleis dei tok kontakt.

Leik/fille 1. Lokkande rørsler med ei kvit fille for å sjå om dei greip, og om dei ville kjempa.

Ball. Ein liten papirball i rørsle. Sjå om dei viste interesse for ballen, evt. apport.

Håndtering. Ei vurdering av om kvelpen var trygg ved håndtering, og om han hadde eigne meiningar.

Lyd. Skei el. mot pannelok. Testa lydreaksjon, og om avreagering etterpå.

Fille 2. Repetisjon av Fille 1

Heilheit. Vurdering av eksteriør, evt kroppslege manglar, auge, pels, tenner. Heilskapsinntrykk, oppsummering.

Det er veldig fint med ein slik test. Men svært mykje kan forandra seg ved at kvelpen møter eit positivt (eller huff: negativt…) miljø. NB: Eg trur eg har vore heldig med kjøparane! Så dette er ingen “endeleg dom”, men tips og rettleiing til kva ein kan tenkja på. Dette var eit jamnt og godt kull, med absolutt ingen store manglar eller feil. 

Kva er grunnen til det? Først og fremst ei god kvelpemor. Og ein kvelpefar med dei rette genene. Så har alle me i familien hatt stor glede av å kosa og dulla med kvelpene. Og me har sett på dette som eit spennande prosjekt, der fallgrubene er mange. Krevjande og stressande har det vore i periodar, men når resultatet vert så bra, er alt det kjedelege gløymt.

Nokre profesjonelle bilete

Så kjem nokre meir fagmessige bilete. Her kan dei som har peiling studera nærmare det eksteriørmessige. Det er ikkje mi sterkaste side, men så mykje forstod eg at dette ikkje er mykje å skjemma seg over.

Først to bilde av den lyse hannhunden:

Så to bilde av den mørke hannhunden:

Den brune tispa:

Den mørke tispa:

Her kjem til slutt eit familiebilete av Mille, Io og dei fire kvelpane - godt assistert av tre stykke frå fam. Solheim. Takk til fotografen!

Kvelpekjøparane

Me har truleg vore svært heldige med kjøparane. Det er lettare å overlata ein hund til andre når me veit at dei som overtek er innstilte på å gi kvelpen eit godt hundeliv. 

Den brune og kvite tispa er reist til Lærdal. Der møter ho både Amerikansk Cocker Spaniel og ein Springer. Men me trur absolutt at dei har kapasitet til å ta seg av endå ein hund. Han far i huset er jeger, ettersøksjeger og ein av dei mest entusiastiske eg kjenner til å trena og gå spor - blodspor/viltspor. Mor er kanskje den som kjem til å gå kurs og liknande. Ekstra kjekt hadde det vore om Hedda fekk prøva seg td. på lydigheit - men det er langt fram. Elles har Mor ei veldig stor interesse for hund og det ein hund kan brukast til. To kjekke gutar er det også i familien - den eine har alt fått ansvar for sin eigen hund!

Den svarte og kvite tispa reiste til Os utanfor Bergen. Ein allsidig og spennande familie der far har arbeidd som gullsmed, men no: tømrar. Mor har tidlegare arbeidd ved Fjellangers hundeskole. Det seier ein heil del. Dei har framleis kontakt med Fjellangers og skal gå kvelpekurs der. Rune F. har fått eit fantastisk ry på seg for metodane han brukar og måla han når. Dei bur landleg og fint til. Og når kattemor får tida på seg, går nok også det bra… To alle tiders og sympatiske jenter er det i familien og triveleg liten kar med sprett i.

Den svarte hannhunden skal til Laksevåg. Dei har hatt fleire hundar før. Også noko av det mest “macho” som finst: Ein Rotweiler-hann. “Aldri meir hund”, sa dei… Det varde visst nokre veker… Også dei skal gå kvelpekurs hjå Fjellangers. “Heldiggriser”, heldt eg på å skriva. Far i huset har vore borti blodspor/viltspor tidlegare. Kjempefint viss han vil prøva til att - når kvelpen er moden for det. Det blir kanskje mor som tek seg av pelsstell og kanskje litt klypp. Elles var det litt artig at Mor i huset til den brune tispa, kjem akkurat herifrå - altså Laksevåg.

Den kvite og svarte hannhunden skal til ein erfaren hundekar i Vik i Sogn, som har hatt mange ulike hundar, og drive med hundeavl. Han har hatt ma. beagle, buhund og gjetarhundar (- var det kelpie…?) Han vil ha hunden først og fremst til ettersøkshund, og han er ein ivrig hjortejeger.

Ettersøkskurs

April 20, 2008 by eies

I helga var eies på eit vidaregåande ettersøkskurs i ettersøksarbeid. Deltakarane hadde ikkje med hunden sin.

Kurset tok opp lover og reglar for ettersøksarbeid, drøfta ulike hunderasar, hundens luktesans - motivasjon - konsentrasjon, kva er eit spor?, trening av kvelpar, trening generelt, sporingsteori, lineføring, samarbeid førar/hund, praktisk trening, ulike prøvar, praktisk ettersøksarbeid, utstyr, trafikkpåkøyrsler, skytevinklar, skotplassundersøking, funn på skotplass, klauvviltets anatomi, skotteikn, fluktmønster, slepp av hunden, bruk av lys, avliving - og mykje, mykje meir. Det var eit bra kurs som svarte til forventningane - stort sett.

Luster kommune har lova å støtta oss som reiste økonomisk. Det er me svært glade for. Og me håpar vel at dette kan vera starten på ein endå betre praksis i samarbeidet mellom kommunen og ettersøksjegerane i kommunen.

I alle dei kommunane eies var i kontakt med, var det ettersøksekvipasjane som tok seg av ettersøket og eventuelt avliving av dyret der det vart meldt om trafikkskade og påkøyrsler av hjort. Dette gjer at i desse kommunane får ettersøksjegerane ei kjempegod og realistisk trening i ettersøksarbeid. Og det er slik trening som gjer ekvipasjane endå sikrare i ettersøkssituasjonane i hjortejakta om hausten.

Det ein ofte opplever, både ved skadeskyting og trafikkpåkøyrsler, er at ettersøksekvipasjen vert tilkalla, nærmast som ein siste utveg etter at folk har leitt og leitt i lang tid på eiga hand. Ettersøk er mykje enklare, ikkje minst for uerfarne hundar,  viss dei får starta på ein skotplass eller skadeplass der folk ikkje har øydelagt sporet ved å trakka og leita i lang tid. Då er også sjansane for å finna hjorten mykje, mykje større.

I Luster er det mange dyktige ekvipasjar. Men det er vel heller ikkje tvil om at desse hadde vorte endå tryggare og sikrare viss dei fekk meir erfaring ved å bli brukte endå meir ved påkøyrsler. Men som sagt, me håpar og trur at dette etter kvart vil retta seg.

Kurset var i regi av Norsk Schweisshund Klubb, og var i Askvoll.

 

Jerv skoten i Jostedalen

April 15, 2008 by eies

Ein jerv vart i dag observert i Krundalen, og han vart seinare heldigvis/diverre skoten ved Høgenibba i Krundalen/Bergsetdalen. Ryktet seier at det var ein stor hannjerv.

Breheimen-Luster Villrein Blog har dette frå sikre kjelder, men saka er enno ikkje offisielt stadfesta.

NINA Rapport 348 Villrein i Breheimen-Mørkridsdalen Konsekvensutredning av vern

March 25, 2008 by eies

Høyringsutkastet til denne rapporten er sendt ut. No er ikkje eg i den heldige/uheldige stilling at eg får slikt automatisk tilsendt, men ein hyggeleg sambygding let meg få låna utkastet. (Siste: No har eg fått det som  pdf-fil. Interesserte kan få det hjå meg. Gi meg eit tips!)

Samandrag

Rapporten startar med å nemna det spesielle ansvaret Noreg har for å ta vare villreinen. Ottadalsområdet (- som Jostedalen kjem inn under), er utpeikt som eit av dei nasjonale villreinområda.

Rapporten seier at ikkje vern av Breheimen-Mørkrisdalen har liten til middels negativ verdi for villreinen. Viss det mest omfattande verne-alternativet blir vedteke, får det store positive verknader for villreinen.

Når det gjeld restriksjonar for å ta vare på villreinen, blir det føreslått parkeringsforbud om våren på spesielt sårbare strekningar. Det kan bli restriksjonar på løypetilbud i kalvingsperioden om våren. Tilhøvet mellom tamrein - villrein blir nemnt. Lite av dette vedkjem Jostedalen direkte.

Om karten over villreinområdet

Så vil eg nemna noko som gjeld meir generelt, og ikkje berre ved denne rapporten. Etter det eg kan finna ut, stoggar kart-grensene for Ottadalen Villreinområde i sør ved Vigdalsstølen.

Eg meiner Fivleområdet også må vera med. Argumentasjon: Det skal vera dyregraver ved Råum (A. Kvitrud: Soga om Gaupne, side 20) I området: Vigdalsstølen - Likholmyri - reina opp mot Fivla, skal det vera til saman sju dyregraver. Tre ved Vigdalsstøl (Arkeologiske rapporter, side 78), ei dyregrav har eg sjølv fotografert ved Likholsmyri (H. Fossøy) og til slutt skal det liggja tre dyregraver i bakken som går opp frå Likholsmyri til der det flatar ut mot hytta på Fivla. (Sverre Fossen) Det er difor urimeleg viss det ikkje var eit reinstrekk her over til Fivla-området i gamal tid.

 

Handspiki-vegen

Frå rapporten: Befolkning i Luster (som bor nord i Jostedalen) har ønsket at denne vegen ble etablert, mens Skjåk har sagt nei til denne vegen. 

Kven har ansvaret for ei reetablering?

Eg håpar eg tek feil, men for meg kan det verka som om ansvaret for ei reetablering vert pressa ned på lokalt nivå, anten det er Luster, Rauma, Stryn eller andre. Eg meiner at det er Ottadalen villreinområde som i større grad må koma inn og ta ansvar, både det moralske/etiske og det økonomiske. Det vert heilt feil at det er dei enkelte kommunane som skal stå for dette åleine.

Altså: Ansvaret for ei reetablering av villrein ligg på Ottadalen villreinområde. 

Om Luster sitt “dilemma”

I utkastet står det: Det er fremdeles åpnet for jakt på villrein i Luster. Kommunen har et dilemma her, siden en bør være restriktiv med jakt i sørområdene dersom man ønsker å etablere villrein i området. Eg tolkar dette som ein slags “logisk synsing”. Er dette ein metode med røter i forskning og vitskap?

Eg skal no koma med argument for at ei auke i villreinstamma i Skjåk-sør automatisk vil føra til meir villrein i Luster sin del av Breheimen. Om dette er ein metode som kan tilrådast, får viltforskarane uttala seg om.

I perioden 1984 - 1988 var talet på felte villrein i Ottadalen-sør særs lågt, mellom 73 og 87 dyr pr. år. Sjekk tala her: http://www.villreinomraadet.no/ Dette førte truleg til ein sterk auke i antal dyr i stamma. I 1991 skriv førstekonsulent i DNO Peik Bendixen mellom anna: Jeg ser tunge skyer hope seg opp! Først i Sørområdet der vi nå de siste årene har fått en reinstamme større enn det som noen gang har vært i disse fjellene siden villreinstatusen ble opprettet. (Mølmen: Ottadalsreinen   Fra pil og bue til lasso og gevær)

Denne auken i Skjåk-sør-stamma må ha gitt “kalde føter” til viltstyresmaktene, og alt i 1991 var talet på felte dyr kome opp i  heile 264 - meir enn ei tredobling. Talet på felte dyr låg lenge på over 200, og i fjor vart det felt 153 dyr.

Kva skjedde i Jostedalen på denne tida? Etter ei par tiår med reintomme fjell, dukka det i juni 1993 brått opp ein bukkeflokk med over 20 dyr i Viva-skredene. Her gjekk dei i fleire veker på grønt og saftig beite. Dette gjentok seg i 3 - 4 år, men så var det slutt.

I fjellet ved Kupevatn, Styggevatn og i Sprongdalen var det i nokre somrar fleire bukkeflokkar mellom 10 og 20 dyr. Men dei siste somrane har det vore lite rein å sjå, kun enkelte flokkar på eit par dyr.

Det som skjedde, er at den store auken i stamma i Skjåk-sør på slutten av 80- og byrjinga på 90-talet etter kvart pressa ut dyr frå Skjåk og hit til dei unytta beita i Luster/Jostedalen. Etter kvart som Skjåk-sør fekk redusert stamma att - ved hardare avskyting - kom det mindre og mindre rein over til Luster.

Konklusjon: Auke i villreinstamma i Skjåk-sør vil automatisk føra til meir rein i Luster/Jostedalen

 

 

 

Kva rapporten ikkje nemner

Eg har ved fleire høve etterlyst kva syn sentrale vilt-styresmakter og villrein-forskarar har på dette: Frå Luster si side kan det vera ynskjeleg å auka stamma i Sør-Skjåk slik at dyra vert “tvinga” til å trekkja over til dei ubrukte beiteområda i Luster. For det vidare arbeidet hadde det vore svært avklarande viss villreinforskarar i NINA mm. kunne gi eit klårt og eintydig svar på om dette er ein farbar veg. (Personleg er eg av den oppfatning at villreinforskarane meiner at dette ikkje er tilrådeleg pga. stor slitasje alt no på vinterbeita i Sør Skjåk. Men spørsmålet er såpass kontroversielt at det er vanskeleg å få eit tydeleg svar.) Nokså mange i Luster meiner framleis at dette er den enklaste vegen til å få til ei reetablering. Men viss noko slikt ikkje kan tilrådast frå forskarhald, ber eg om eit klårt og tydeleg svar, slik at dei som ynskjer ei reetablering kan gå over til å kjempa for andre, meir ressurskrevjande og vanskelegare metodar - som til dømes utsetjing av villrein. 

Og her kjem kommentaren som eg sende til NINA:

 

NINA Rapport 348 Villrein i Breheimen-Mørkridsdalen Konsekvensutredning av vern

 

Om Luster sitt “dilemma”

I høyringsutkastet utkastet står det: Det er fremdeles åpnet for jakt på villrein i Luster. Kommunen har et dilemma her, siden en bør være restriktiv med jakt i sørområdene dersom man ønsker å etablere villrein i området.

Eg tolkar dette som ein slags hint basert på det eg vil kalla “logisk synsing”. Er dette ein metode med røter i forskning og vitskap? (Personleg og privat skal eg gjerne støtta ei slik «freding», men det vil diverre neppe føra til at villreinen kjem attende.)

Eg skal no koma med argument for at ei auke i villreinstamma i Skjåk-sør, automatisk vil føra til meir villrein i Luster sin del av Breheimen. Om dette er ein metode som kan tilrådast, får viltforskarane uttala seg om.

I perioden 1984 - 1988 var talet på felte villrein i Ottadalen-sør særs lågt, mellom 73 og 87 dyr pr. år. Sjekk tala mine her: http://www.villreinomraadet.no/ Dette førte truleg til ein sterk auke i antal dyr i stamma. I 1991 skriv førstekonsulent i DNO Peik Bendixen mellom anna: Jeg ser tunge skyer hope seg opp! Først i Sørområdet der vi nå de siste årene har fått en reinstamme større enn det som noen gang har vært i disse fjellene siden villreinstatusen ble opprettet. (Mølmen: Ottadalsreinen Fra pil og bue til lasso og gevær)

Denne auken i Skjåk-sør-stamma må ha gitt “kalde føter” til viltstyresmaktene, og alt i 1991 var talet på felte dyr kome opp i heile 264 - meir enn ei tredobling. Talet på felte dyr låg lenge på over 200, og i fjor vart det felt 153 dyr i Ottadalen-sør.

Kva skjedde i Jostedalen på denne tida? Etter ei par tiår med reintomme fjell, dukka det i juni 1993 brått opp ein bukkeflokk med over 20 dyr i Viva-skredene, nær Styggevatnet. Her gjekk dei i fleire veker på grønt og saftig beite. Dette gjentok seg i 3 - 4 år, men så var det slutt.

I fjellet ved Kupevatn, Styggevatn og i Sprongdalen var det i nokre somrar fleire bukkeflokkar mellom 10 og 20 dyr. Men dei siste somrane har det vore lite rein å sjå, kun enkelte flokkar på eit par dyr.

Det som skjedde, er at den store auken i stamma i Skjåk-sør på slutten av 80- og byrjinga på 90-talet etter kvart pressa ut dyr frå Skjåk og hit til dei unytta beita i Luster/Jostedalen. Etter kvart som Skjåk-sør fekk redusert stamma att - ved hardare avskyting - kom det mindre og mindre rein over til Luster. I dag er det nesten ein liten sensasjon å sjå rein i Jostedalsfjella.

Konklusjon: Auke i villreinstamma i Skjåk-sør vil automatisk føra til meir rein i Luster/Jostedalen.

Kva rapporten ikkje nemner

Eg har ved fleire høve etterlyst kva syn sentrale vilt-styresmakter og villrein-forskarar har på dette:

Frå Luster si side kan det vera ynskjeleg å auka stamma i Sør-Skjåk slik at dyra vert “tvinga” til å trekkja over til dei ubrukte beiteområda i Luster.

For det vidare arbeidet hadde det vore svært avklarande viss villreinforskarar i NINA mm. kunne gi eit klårt og tydeleg svar på om dette er ein farbar veg. (Personleg er eg av den oppfatning at villreinforskarane meiner at dette ikkje er tilrådeleg pga. stor slitasje alt no på vinterbeita i Sør Skjåk.)

Nokså mange i Luster meiner framleis at dette er den enklaste og einaste vegen til å få til ei reetablering. Men viss noko slikt ikkje kan tilrådast frå forskarhald, ber eg om eit klårt og tydeleg svar, slik at dei som ynskjer ei reetablering kan gå over til å kjempa for andre, mykje meir ressurskrevjande og vanskelegare metodar – som til dømes utsetjing av villrein.

Kven har ansvaret for ei reetablering?

Eg håpar eg tek feil, men for meg kan det verka som om ansvaret for ei reetablering vert pressa ned på lokalt nivå, anten det er Luster, Rauma, Stryn eller andre. Eg meiner at det er Ottadalen villreinområde, som ein heilskapleg organisasjon, som i større grad må koma inn og ta ansvar, både det moralske/etiske og det økonomiske. Det vert heilt feil at det er dei enkelte kommunane som skal stå for dette åleine.

Altså: Ansvaret for ei reetablering av villrein i Luster og eventuelle andre stader, ligg på Ottadalen villreinområde.

Om karten over villreinområdet

Så vil eg nemna noko som gjeld meir generelt, og ikkje berre ved denne rapporten. Etter det eg kan finna ut, stoggar kart-grensene for Ottadalen Villreinområde i sør ved Vigdalsstølen.

Eg meiner Fivleområdet også må vera med. Argumentasjon: Det skal vera dyregraver ved Råum (A. Kvitrud: Soga om Gaupne, side 20) I området: Vigdalsstølen - Likholmyri - reina opp mot Fivla, skal det vera til saman 7 dyregraver. 3 ved Vigdalsstøl (Arkeologiske rapporter, side 78), 1 dyregrav har eg sjølv fotografert ved Likholsmyri (H. Fossøy) og til slutt skal det liggja 3 dyregraver i bakken som går opp frå Likholsmyri til der det flatar ut mot hytta på Fivla. (Sverre Fossen) Det er difor urimeleg viss det ikkje var eit reinstrekk her, over til Fivla-området i gamal tid.

Jostedalen 28.mars 2008

Einar Ese

 

 

 

 

Badeland i Gaupne - Vestsideelvane i Jostedalen

March 16, 2008 by eies

Ting tyder på at det vert badeland. Eg unner alle vassglade Lustringar det. Trivsel er viktig.

Kva har så dette med Vestsideelvane å gjera? Ein gong i framtida skal kommunestyret ta stilling til om desse elvane skal byggjast ut. Trass i mykje etterøkjing har det vore vanskeleg for eies å få presise tal framlagde, men eg meiner at 4 mill. kroner årleg inn i kommunekassa frå utbyggjar har vore sagt. Ein forlokkande sum… ?

Kva kostar det kommunen årleg å avbetala og driva eit badeanlegg? Anar ikkje. Men kanskje nokre av blogg-lesarane kan hjelpa meg? Når rådmann-gruppa har fått gjort ei konsekvens-utgreiing eller kva det no heiter, vil det truleg koma meir frå den kanten. 

Lesarane av denne bloggen kjenner til fleire tifelle der eg har vist at tal og matematikk ikkje er mi sterkaste side. Men eg prøver meg att! Meiner at eg har høyrt 8 mill. i årlege utgifter for at me skal kunna ha og driva eit badeland. Med alle forbehold: Lat oss “leika” at desse tala er rette. Då vågar eg meg til å dra denne konklusjonen: Ei utbygging av Vestside-elvane vil dekka berre om lag halvparten av dei årlege utgiftene med badeanlegget!

Viss dei tala eg har brukt er tilnærma rette. Og då har ein vel heller ikkje rekna med at etter +/-  20 år er anlegget håplaust forelda og må oppgraderast/nybyggast. Ok, eg veit at det er lett å vera etterpåklok, men det er vel enno lov å tenkja og argumentera?

Slik den økonomiske stoda for kommunen truleg vert etter badeland-vedtaket, er Vestside-elvane endå nærare ei utbygging. Kvar einaste lusne million inn i kommunekassa vert “gull” verdt.

Ein skal vera varsam med å misbruka sterke ord og uttrykk. Men å selja noko av det aller kjæraste ein eig for pengar, vil eg i enkelte tilfelle kalla prostitusjon. Naturen i Luster, ma. Vestsideelvane, er noko av det kjæraste me eig.

Dei som må selja kroppen sin har det oftast  vondt. Det er mogeleg at dei såkalla “luksus-prostituerte” har det noko betre. Dei tener visstnok meir, og nokre er i stand til å leva eit anstendig liv, hevdar enkelte. Andre meiner at det å selja seg sjølv alltid vil bryta ned sjølvkjensla.

Kva eg vil med dette? Naturen vår må ikkje bydast fram for sal - nærmast på ein slags kjøt-marknad. Viss me likevel steller oss slik, og fell så djupt, så håpar eg at politikarane har vit til å krevja ein anstendig og respektabel pris.   

Men “Rike Luster” må for all del unngå å stella seg slik at me vert tvinga til å selja meir av naturen vår.

Eller sagt med andre ord: By fram naturen vår for sal - billegsal - sidan kommunen så sårt treng pengane til å dekka underskot på drifta.

Villrein truga av gondolbane

March 8, 2008 by eies

13379495img33794561.jpg- Villreinen i Noreg er under eit stadig utbyggjingspress, så me er veldig skeptiske til auka aktivitet i området.
Av Elin Thingvoll Berge og Eivor Brandseth  Publisert 06.03.2008 10:42 .

Martin Lindal, leiar i Villreinnemda, fryktar den planlagde gondolbana i Flåm vil få store konsekvensar for villreinstamma i områdetBana som skal stå ferdig innan eit år, skal gå 2000 meter opp til fjelltoppen Furukamben, kor det vil vere lett å ta seg vidare inn i villreinområdet.

Ikkje sjølve bana

- Sjølve bana er ikkje noko problem, men det at ein så lett kan bringe folk frå toppen og vidare inn, det er hovudproblemet vårt. Dette er jo eit veldig godt utgangspunkt for ein skitur på vårparten, altså midt i kalvingstida, og det vil jo forstyrre villreinen på eit veldig sårbart tidspunkt.

Det er Flåm Utvikling som byggjer bana for å gje turistar og fastbuande eit breiare spekter av naturattraksjonar. Men i eit skriv til Aurland kommune ber Villreinnemda om at det må takast større omsyn til villreinen i den vidare planlegginga.

Internasjonalt ansvar

- Me har eit internasjonalt ansvar for villreinen. Me er det einaste landet i Europa som har eit nokonlunde intakt høgfjellssystem.

John Bottheim som har ansvaret for planlegginga av bana, vil ikkje uttala seg før det er blitt gjort ei konsekvensvurdering av området.

————————————————————————————————————————-

(Dette har eg henta frå http://www.nrk.no/sognogfjordane/, men linken fungerte ikkje.)

Eies vil også minna om det ein lokal tenkjar uttalte for ei stund sidan:  “Viss eg skal velja mellom rein og folk i fjellet, vil eg inntil vidare velja folk.” I si unyanserte form, føler eg at denne utsegna passar godt inn, også i problematikken i Flåm.

Hunden vår: Io, er drektig!

March 2, 2008 by eies

 

 

Viss det går bra, vert kvelpane fødde i byrjinga av mai - leveringsklare til eventuelle kjøparar i starten av juli. Me går spanande tider i møte.

 

 Io er svensk import etter: SVCH Sprinmoon’s Magic Formula og   LPI SVCH SU(U)CH Astrospring’s Dione. 

(Klikk på bileta så vert dei større!)

 io4-copy.jpg  

 

 

 

 

  NVCH Astrospring’s Io  

 

 

 

 

 

 

 

  1. HD-fri (A)
  2. Augelyst utan anmerkning 12/02/2008. Då vart ho også undersøkt for Glaucom.
  3. Offentleg godkjend ettersøkshund
  4. Medlem av Luster ettersøksring
  5. Norsk Viltsporchampion
  6. 4 gonger 1.premie på blodspor
  7. Godkjend jaktanleggsprøve.
  8. To gonger 1AK i open klasse (2×1pr.utstilling). Etter det har ho ikkje vore vist på utstilling. 

Stamtavle

   

SVCH
Springmoon’s Magic Formula

Cleavehill Hocus Pocus

Cleavehill Endevour

Cleavehill Cast-A-Spell

NUCH SVCH NVCH Springmoon’s Duchess of Heart

SU(U)CH SVCH LPI Astrospring’s Big Bang

SVCH Springmoon’s Dancing Queen

SU(u)CH SVCH LP Astrospring’s Dione

SU(u)CH NUCH
Sanque’s Perry Mason

Sanque’s Kevin Kostner

Sanque’s It’s a Miracle

SUCH SVCH LP
Beeline Ticket of Luck

MULTICH
Strathnaver Barley Wine

Beeline Jubilee Jewel

 

 

 

 

 

 

 

 

 

io_1.jpg

 Som kvelp var ho hjå oppdrettar i Sverige gjennom ein test som gjekk på: 

  • Social dragning
  • Följsamhet
  • Social dominans
  • Apportering
  • Dominans när den er opphöjd över marken
  • Synskänslighet
  • Beröringskänslighet
  • Ljudkänslighet

 Ein test som er teken på ein så ung hund må sjølvsagt tolkast med alle atterhald, men testen viste i alle fall svært gode resultat med tanke på at Io kunne bil ein lovande brukshund. Interesserte kan sjølvsagt sjå denne testen. Ho har ikkje vore prøvd på liknande testar seinare. 

io_2.jpg

Kva utstillingsdommarar har sagt:

Eva W. Mjelde: “Blid tispe. God hals og skuldre. God brystkasse. Kunne hatt en bedre overlinje. Velvinklet bak med god benstamme. Beveger seg godt.” 1AK

Rodi Hübenthal: “Meget god type. Får ikke bli kraftigere. Litt høy panne, ellers bra hode. Bra hals. Litt halshud. Stram bra rygglinje. Bra utviklet bryst. Velvinklet. Skulle hatt litt friere bakbenbevegelser. Bra pels.” 1AK

Familiehund

 

Io er ein velfungerande familiehund: Veldig glad i mat og svært sosial både mot folk og andre hundar. Ho viser gode ”diplomatiske” evner mot usikre hundar, og roar ned dei som prøver å tøffa eller kjekka seg. Mot folk er ho som springerar flest svært kontaktsøkjande og kjælen. Ho elskar å bli klappa og dulla med. Yndlingsplassen hennar er i fanget på nokon når me ser fjernsyn. 

Denne kontaktsøkjande eigenskapen har sjølvsagt også ei ulempe: Med sølete labbar tykkjer ho det er ein heilt naturleg å hoppa opp etter ”tante” i nydeleg sommarkåpe – eller ”onkel” i elegant, mørk dress. Dette har me ikkje avlært ho i, og i slike situasjonar er det nok best å vera på vakt slik at me kan gi ein kommando og stogga ho. Men at ein hund hoppar opp, er jo berre teikn på at han er sosial, glad og vil ha kontakt. 

Ho har aldri vist negative eller aggressive tendensar mot barn eller andre. Då senkar ho berre halen og trekkjer seg ”diskret” bort frå det verste bråket. Men barn og hundar må sjølvsagt alltid vera under oppsikt!

Blodspor

spor4juni06.jpg

Blodsporprøve i Jostedalen 2006

Rasen Engelsk Springer Spaniel er godt representert på blodspor-prøvar. Fotoet over viser eit døme på det.

På blodspor har Io vore utruleg sikker, både på trening og på prøver. Ho har delteke sparsomt på viltsporprøvar, men har likevel 4 gonger 1.premie på blodspor. 

Kva nokre domarar har sagt:

Torstein Solset: “En meget bra ekvipasje som legger for dagen et solid arbeid. Hund og fører arbeider meget godt sammen, og løser alle oppgaver meget godt. Markerer sårleie. Passerer synlig hjortetråkk i oppspark. Kan med fordel redusere litt på farta. Kom til sporslutt etter 10 min. i et lettgått terreng.” 1.pr.

Knut Jørstad: “Start kl 11.33. Hunden tar sporet sikkert og bevisst. Den er ærlig og lettlest. Markerer sårleie og ekvipasjen viser en meget god sporing, men holder til tider et noe høyt tempo. Meget godt samarbeid.” 1.pr.

Io er godkjend ettersøkshund, og me er medlemer av Luster ettersøksring. Ho fungerer veldig godt på ettersøksoppdrag. 

Jakt

I skogen oppfører ho seg eksemplarisk etter springer-standarden: Ho held svært god kontakt, og er aldri lenge borte frå førar. Ho har eit ”raskt og effektivt” søk.

Io er med på hjortejakt mest kvar helg i jakttida. Ho held svært god kontakt, og dei periodane eg er utan augekontakt med ho, er ikkje over 2 minuttar. Personleg kunne eg ynskt at ho ”gjekk meir etter” hjorten på sporet når ho skremde han ut. Men etter som eg har forstått er ein slik eigenskap ikkje ynskjeleg her til lands ifølgje dagens standard på Engelsk Springer Spaniel. Så etter rasestandarden oppfører ho seg heilt eksemplarisk på jakt.

Fordelen er sjølvsagt at ein slik hund aldri legg ut på lengre drev, og du får han alltid med deg heim att etter at jaktdagen er slutt. Ved skadeskyting er det også enkelt å få tak i hunden og setja på sporline. 

Pels mm.

Mange tykkjer det er nydeleg med den lange pelsen og øyrene til enkelte springerar, men alt på godt og vondt.    Io har enno ikkje hatt øyreproblem av noko slag. Truleg kjem det av at ho har ein fasong på øyrebrusken som gjer at det vert luftig inn mot øyregangen. Dette er truleg den beste førebyggjande ”medisinen” mot øyrebetennelse. 

Samanlikna med rasegjennomsnittet, har Io ein kort og lettstelt pels. Men litt klypp og pelsstell  slepp ein nok ikkje unna med ein slik rase.

Me kjøpte ho på Astrosprings i Sverige. Vessigebro - ikkje langt frå Gøteborg.

Her kjem nokre bilde. Eitt frå då ho var ein av mange kvelpar og saug mora si. Fleire bilde frå kvelpetida, dels saman med sitt idol, store, sterke og utruleg tolmodige Alexander, og elles i ymse situasjonar.

 

einar-366.jpg  bilde-041-1.jpg bilde-049.jpgbilde-358.jpgbilde-033.jpgmari-179.jpgmari-310.jpgeinar-310.jpgeinar-374.jpgmari-020.jpgkvalpar-og-mor-fra-kennel-astrospring.jpgio-sitt-lav.jpgeinar-io1.jpgmari-101.jpgmari-339.jpgbilde-189.jpg

                      IO VART PARA MED:                         

 

image1738.jpg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

SVCH Sisustars Compromise (til dagleg kalla Mille)

Hannhunden Mille er ein svensk import, og det er Arvid Solheim, Årdalstangen som eig hunden i dag (- han er autorisert domar av blodspor- og ettersøks-ekvipasjar). Frå den svenske oppdrettaren si heimeside: http://hem.kennelinfo.com/Sisustars  tek me med dette:
Mille er en Svart/hvit hane efter SU(U) Easriding Versace u. SVCH Sisustars Duchess of Dunsnell.
Kraftig hane mellan 52-53cm hög.
Trevligt temperament. MH testet en rolig upplevelse, ferdig viltspårchampion vid elva månader. Varje 1a:pris med HP. Flera BIR och BIM som valp.
Sparsamt utställt.
Fakta:
Född 2005-10-20
Kön Hane
Reg.nr S67028/2005
Efter (far) SU(U)CH Eastridind Versace
Undan (mor) SVCH Duchess Of Dunsnell
Färg svart-vit
Höfter AA
Ögon UA Fucosidos fri
Stamtavla Klicka här
   
   

Hannhunden Mille er på nytt augelyst utan anmerkning 12/02/2008. Då vart han også undersøkt for Glaucom. 

Etter det den noverande eigaren fortel, har hunden ei utruleg god psyke. Det viser også MH-testen frå Sverige. 

Den første gangen Io og Mille møttest, for eit par månader sidan,  oversåg Mille Io totalt dei første minuttane av møtet. Sjølv om han nok hadde full kontroll, så var han tilsynelatande oppteken med ”si eiga snusing”. Medan det vanlegvis er hannhundane som nærmast plagsomt forfølgjer ho-hunden, så var det her nesten omvendt. Så det var for meg tydeleg at denne hannhunden viste gode, diplomatiske evner. Han ville for all del unngå spente situasjonar. Etter kvart losna leiken, og  mot slutten la han haka forsiktig og prøvande på manken til Io – på hannhundars vis.

Altså: Mentalt- og gemytt-messig viste han utruleg fine takter. Og dette er etter vårt syn det aller viktigaste med ein hund!

Mille er stor og flott med tydeleg hannhundpreg. Eksteriørmessig har han ein grov skalle, men dette ser me på som eit mindre problem då det er det bruksmessige, gemyttmessige og mentale eigenskapane som er dei viktige – ved denne paringa. Dessutan har Io eit relativt lite og feminint hovud. Difor kan det godt tenkjast at desse to eigenskapane kan nøytralisera, matcha og fylla ut kvarandre. Elles er det ikkje noko negativt å seia om Mille. Oppsummert er dei viktigaste positive eigenskapane hans:  

  • Sterk psyke og snill